Neste steg...

I tre måneder har papirene fra sykehuset ligget halvveis utfylt. Det var så detaljert informasjon av hele min familie, at det tok motivasjonen fra meg i en hektisk sommer. Men i dag har jeg brukt tiden godt, og gjort det ferdig. Konvolutten er forseglet og ligger klar til avsending i ettermiddag.

Fra sykehuset jeg skal gjennomføre resten av testen, kom det i sommer papirer som skulle fylles ut og returneres. Det var et arvelighetsskjema (oppføring av familien på begge sider, med navn, fødselsdato, fødested, stilling, adresse, sykdom/sykehusopphold og årstall for evt død), og et søknadsskjema for å gjennomgå testen. I tillegg fikk jeg en god beskrivelse av hva jeg videre skal gjennom. Jeg ser det har vært mange treff på bloggen her, og jeg håper det kan være nyttig for noen at jeg noterer litt for "hele verden". Om noen vil jeg skal skrive litt mer om hva som skal skje videre (jfr informasjonen jeg fikk), så skriv en kommentar her. Da skal jeg ordne det.

Nå vet jeg at det kan gå noen måneder før jeg får time ved medisinsk avd for genetikk. Jeg skrev at jeg ønsket det så raskt det lot seg gjøre, så får vi se om det har noen betydning.

Tanker:
Om jeg ikke hadde vært så fast bestemt på å gjøre dette, så er det mulig jeg hadde bakket ut etter at jeg mottok arvelighetsskjemaet. Jeg noterer dette her, for å minne meg selv på å fortelle dette når jeg får time. Men for alt jeg vet er det kanskje en eller flere fagpersoner som har lest litt her på bloggen? Les i såfall dette: Hvis en gjør dette konfidensielt, altså uten å fortelle nærmeste familie om det, og har en stor familie kan jeg se for meg at utfyllingen ville vært en prøvelse. Ikke alle har full oversikt om familien er stor, og i tillegg om man ikke har den store kontakten. Jeg har tilfeldigvis noen som interesserer seg for slektsgransking i nær familie, og som har skrevet ned navn og fødselsdato på alle. Heldigvis hadde jeg skrevet dette ned i vår egen fødselsdagbok. Under utfyllingen satt jeg da med den boka i fanget, og fikk mye "gratis".

Det jeg tenker er at hvis jeg ikke hadde hatt dette liggende klart, og følt at jeg ikke kunne sendt det inn ufullstendig, hadde jeg satt pris på hjelp. Men hjelp fra familien ville vært uaktuelt for mitt vedkommende, i og med at situasjonen er som den er (les første innlegg).
Man skal ville dette selv, og ingen skal presses til å gjennomgå dette. Men jeg hadde sett på det som en hyggelig veiledning/tilbud om hjelp/omtanke om jeg hadde fått en telefon fra noen med spørsmål om man står fast, trenger en prat etc. Hjelp til å fylle ut et omstendig skjema, eller en kort samtale som kunne vist at man var i systemet. Det er godt informert om at det kan være psykisk belastende å være i denne testperioden. Og der tror jeg, rent subjektivt, at noen ville satt pris på å bli kontaktet. Ikke for å bli pushet på, men "vi vet du er der, og ta den tiden du trenger om du ønsker å fortsette".